Det første treet

Er det slik at du er fra Somalia? Jeg spurte Safio på telefonen. Ja, jeg er fra hovedstaden i Somalia, svarte hun. Hovedstaden, ja, hva heter den igjen? Spurte jeg litt flaut og som om jeg hadde det på tungen. Mogadishu, svarte hun. Ja, ikke så rart jeg ikke husket det, det var et vanskelig og fremmed navn, tenkte jeg med et lettelses sukk.

Safio skal være med meg på Friluftsliv for Fred standen nå på søndag på friluftslivets dag på Sognsvann. Der representerer hun Helseforum for kvinner. De jobber blant annet for å styrke kvinners helse- og livssituasjon og å bidra til økt selvstendighet og inkludering.

Du skjønner, jeg er opptatt av ulike kulturers forhold til naturen. Det er en av grunnene til at jeg tok initiativ til Friluftsliv for fred, sa jeg. Så jeg lurer på hva slags forhold du har til natur fra hjemlandet? Du snakker så godt norsk, er du født her eller har du noen naturopplevelser fra hjemlandet du kunne tenke deg å dele?

Ja, jeg har et nært forhold til naturen, sa Safio. Jeg kom til Norge da jeg var 12. Jeg var 9 år da vi flyktet. Det var ikke før vi flyktet og reiste til slektninger langt ute på bygda at jeg virkelig møtte naturen. Jeg husker godt det første treet jeg satt under. Det betyr mye for meg. Treet heter Qura på somalisk og Umbrella thorn på engelsk. (et akasie tre, fant jeg ut etterpå) Jeg holder på å male det nå, men det er ikke ferdig. Det er et tynt tre, med store blader og stor krone. Jeg får fortsatt kommentarer på stammen, at den ikke skal være så tykk! ler hun. Så bildet er ikke helt ferdig enda.

Oj, tenkte jeg. Så herlig! For en fantastisk historie om et møte med det første treet! På vei fra krig og mot fred.

Lillesøsteren min sa noe da vi satt under det treet sammen, fortsatte Safio. Det rører meg fortsatt når jeg tenker på det: «Mamma, så fint at du tok oss med vekk fra bombene. Her kan jeg bare høre de. Kan du ikke ta oss med til et sted der vi ikke kan høre dem? « Datteren min Nabila vil gjerne være med å hjelpe til på standen. Hun er 12 år nå, like gammel jeg var da jeg kom til Norge. Hun har vært med i miljøagentene i flere år og er opptatt av forsøpling og natur. Hun gleder seg veldig til å være med.

Tenk, lite visste de den gangen under treet at det var til Norge de skulle komme tre år senere. Snakk om omstillingskraft vi mennesker har. I et land med et liv som var ganske forskjellig fra mitt.

Likevel kan jeg kjenne meg igjen i følelsen av å sette seg under et tre og føle en form for trygghet. Det må være noe universelt med trær.

Takk for historien, sa jeg før det hun hadde sagt hadde landet helt i meg. Da sees vi søndag, jeg gleder meg skikkelig! Vi la på.

- Historien er gjenfortalt med tillatelse fra Safio, og hun har lånt ut et blde av maleriet av akasietreet sitt. Takk :)